Solen skinner på eksportnæringene mens en bølge av kostnader slår inn over resten. Likevel er det de førstnevnte som setter standarden.
Det er en enkel oppfatning av frontfagsmodellen i Norge. Konkurranseutsatt sektor går foran og forhandler den lønnsveksten sektoren tåler. Så følger de andre næringene etter gjennom 280 ulike avtaler, ifølge NHO. Den rike offentlige sektor følger også avtalt lønnsramme i sine lønnsoppgjør, og alle er sånn passe fornøyd.
I noen perioder har olje og gass vært så lønnsomt at de har trukket opp lønningene i «frontfaget», men nå mener jeg vi har en ekstremversjon av modellen. Statistisk sentralbyrå skrev nylig at høye råvarepriser ga 19.000 kroners økning i snittlønninger i vår modell. Bare tenk hvor mye dette blir i økt kostnadsnivå gjennom frontfaget over fem til ti år.
Når det stormer i verden, tenker vi fort på eksportnæringene. Ja, vi trenger selvsagt eksport, men den er mer konkurransedyktig enn før fordi kronen har svekket seg betydelig mot euro de senere årene. I tillegg er det store effekter fra olje og gass via skattepakken og leverandørindustrien.
Les også: Når regelverket kveler motivasjonen til å skape
En bølge av kostnader slår derimot over små og mellomstore bedrifter som ikke får noen drahjelp fra svakere krone, siden det er langt flere som importerer dyrt enn som tjener på eksport.
Samfunnsøkonomer med læreboken i hånden tenker at AS Norge mister de minst produktive bedriftene og landet blir rikere. Men skal det faktisk være sånn at lønningene bestemmes av en stor, uvanlig lønnsom energi- og eksportsektor, og deretter pålegges alle andre bedrifter i skjermet sektor? Skatteutvalgets leder, Ragnar Torvik, gir delvis støtte til min tankegang.
Vi trenger mer innsikt om grunnfjellet i norsk næringsliv. Hele 1,3 millioner mennesker jobber i små og mellomstore bedrifter med under 250 ansatte. Hvordan går det med de som har under 20 ansatte? Og hva med tusenvis av enkeltmannsforetak? De har ikke samme rettigheter for sykepenger, pensjon eller permisjoner. Vi trenger bedre tall over bransjer og forskjeller i bedriftsstørrelse. Dette spilte jeg inn til Norges Bank på forrige ukes Kåkånomics i Stavanger, og fikk en foreløpig positiv respons. Det er viktig at sentralbankens regionale nettverk tar inn flere småbedrifter og at skjevheter analyseres mer grundig.
Pengebruken har økt til 580 milliarder kroner i statsbudsjettet for 2026, før forhandlingene på Stortinget. Vi har en relativt dyr offentlig sektor, hvor lønningene er høye i deler av byråkratiet. Det gjøres selvsagt fantastisk mye verdifullt arbeid innen offentlig sektor, men skal lederlønnene følge konkurranseutsatt sektor oppover? 27 prosent av utgiftene i statsbudsjettet dekkes av Oljefondet neste år.
Les også: SMB Norge etterlyser stortingsmelding for små og mellomstore bedrifter
Vi har høy rente, frontfag ute av kontroll, dyre priser og ingen reelle skattekutt for næringslivet eller eierne bak. Store hindre for søknader, offentlige anbud, skjemavelde og sterk offentlig ekspansjon er en type markedssvikt. Er det noen modige politikere der ute som kan tenke ut nye løsninger for små og mellomstore bedrifter? En lavere arbeidsgiveravgift for bedrifter med under ti ansatte er et forslag fra SMB Norge. Det kan gjerne inviteres til idédugnad på tvers av blokkene i norsk politikk.
Det kan være veldig dyrt å legge ned bedrifter som egentlig leverer et økonomisk grunnfjell rundt i hele landet. Bedrifter som ikke flagger ut, som støtter sitt lokalsamfunn og bidrar til inkludering. Vi kan vel ikke ha en økonomi hvor bare de bedriftene som har offentlig sektor eller eksportindustrien som kunde, kan overleve på sikt?
Terje Strøm
Sjeføkonom i SMB Norge
