LO trapper opp konflikten i hotell- og restaurantbransjen, men regningen havner hos små og mellomstore bedrifter. Spørsmålet er hvor lenge en presset SMB-sektor skal fungere som bank for staten.
LO har makt, kapital og politisk innflytelse. Da holder det ikke å rette skytset mot en presset SMB-sektor.
Konflikten i hotell- og restaurantbransjen handler ikke bare om sykepenger, men om hvem som skal bære konsekvensene når statlige ytelser må forskutteres. I dag veltes risikoen i praksis over på små bedrifter med begrenset likviditet.
Over 4.500 arbeidstagere er nå tatt ut i streik, og LO varsler ytterligere opptrapping gjennom boikott og nye uttak. For mange små og mellomstore bedrifter kan noen få uker uten inntekter være nok til å skape alvorlige økonomiske utfordringer.
Les også: Når sykefraværet gjør småbedrifter til statens bank
Svak lønnsomhet og små marginer
Dette rammer en bransje som allerede er presset av høye kostnader, svak lønnsomhet og små marginer. Når inntektene faller bort samtidig som faste kostnader løper videre, øker risikoen for permitteringer, konkurser og tap av arbeidsplasser.
Men konflikten handler i realiteten om mer enn forskuttering av sykepenger. Den handler også om forskuttering av foreldrepenger og pleiepenger – og om hvem som skal bære likviditetsbelastningen mens staten bruker tid på å refundere ytelsene.
Alle ønsker at arbeidstagere skal ha økonomisk trygghet ved sykdom og permisjon. Norske arbeidsgivere tar allerede et betydelig ansvar. Bedriftene finansierer de første 16 dagene av sykefraværet, og betaler arbeidsgiveravgift for samtlige ansatte. Dette utgjør en vesentlig del av finansieringen av velferdsordningene.
Det er viktig å slå fast et grunnleggende prinsipp: Finansiering av offentlige ytelser ut over arbeidsgiverperioden er statens ansvar – ikke små og mellomstore bedrifters.
Bedrifter blir mellomfinansiører for staten
Likevel mener LO og Fellesforbundet at virksomhetene også skal bære likviditetsbelastningen ved forsinkede refusjoner fra Nav. I praksis betyr det at bedriftene blir mellomfinansiører for staten – uten kompensasjon for kapitalbinding, risiko eller finansieringskostnader.
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor presset i så stor grad rettes mot næringslivet, samtidig som de underliggende systemproblemene i liten grad adresseres politisk.
LO er naturligvis ikke ansvarlig for Navs behandlingstid. Men LO er en av de mest innflytelsesrike aktørene i norsk arbeidsliv, med betydelig politisk gjennomslagskraft og store økonomiske ressurser. Fagbevegelsen forvalter omfattende verdier gjennom investeringer, eierskap og finansielle samarbeid. Videre har de tett dialog med dagens regjering.
Når LO samtidig begrunner konflikten med behovet for trygghet og rettidig utbetaling til egne medlemmer, er det legitimt å spørre om ikke deler av dette handlingsrommet også burde brukes til å bidra til løsninger.
I stedet for ensidig å øke presset mot en allerede presset SMB-sektor gjennom streik og boikott, burde LO i større grad bidra til å diskutere overgangsordninger som kan avlaste situasjonen frem til staten og Nav leverer raskere og mer forutsigbart.
Les også: SMB Norge krever handling fra partilederne om sykelønn
LO bør bidra til løsningene
Det kunne for eksempel vært vurdert midlertidige garanti- eller forskutteringsordninger i samarbeid med finanssektoren. LO kunne også selv bidratt til løsninger som sikrer medlemmene trygghet uten at belastningen skyves over på små virksomheter.
Når en liten restaurant eller hotellbedrift mister flere ukers omsetning som følge av streik, er dette ikke et teoretisk spørsmål. Det kan være forskjellen mellom videre drift og nedleggelse.
LO har makt, kapital og politisk innflytelse. Da holder det ikke å rette skytset mot en presset SMB-sektor, som allerede tar et stort ansvar for de ansatte.
Hvis målet er trygghet for arbeidstagerne, bør LO også bidra til løsningene og bruke den innflytelsen de har politisk.
Ragnhild Skjævestad
Nestleder i SMB Norge
