Dieselbrølet handler ikke bare om én avgift. Det er et uttrykk for en bredere frustrasjon over summen av kostnader, krav og reguleringer som næringslivet møter.
Det er ikke lett å drive bedrift i Norge når Norge liker å være best i klassen. I utgangspunktet er det ikke noe galt i å stille høye krav. Vi skal ha ordnede arbeidsforhold, høy trafikksikkerhet og lavere utslipp. Problemet oppstår når mange gode tiltak legges oppå hverandre uten at vi ser på den samlede effekten.
Et eksempel er de nye kjøre- og hviletidsreglene. Fra 1. juli 2026 gjelder nye regler for varebiler mellom 2,5 og 3,5 tonn i internasjonal godstransport og kabotasje. Fra 1. april 2027 gjelder de også for nasjonal godstransport i Norge.
Les også: Unødvendig renteøkning rammer småbedriftene
God reguleringspolitikk?
Norge har valgt å omfavne EUs regler og innføre dem også for transport som kun foregår innenlands. Det er vi ganske alene om. Andre land har valgt å ikke gjøre det, blant annet fordi reglene er krevende å håndheve og kostnadene for små og mellomstore bedrifter vurderes som større enn oppsiden ved reguleringen.
Når norske bedrifter får kostnader konkurrenter i andre land ikke har, kan det svekke konkurransekraften. Er dette god reguleringspolitikk? Når en regel både krever mer kontroll fra det offentlige og påfører næringslivet økte kostnader, må gevinsten være stor nok til å forsvare begge deler.
For et langstrakt land som Norge er transport en nødvendig del av økonomien. Særlig for lange transporter kan de nye reglene gi vesentlig høyere kostnader. En transport fra Bodø til Oslo vil med de nye reglene måtte gå over to døgn i stedet for ett, og innebære en full natts søvn underveis. Sjåføren sover. Lastebilen står stille.
Hvis samme transport krever mer tid, flere biler eller flere sjåfører, øker kostnaden. Norge har ønsket å rydde opp i arbeidsforholdene i transportbransjen. Vi må likevel spørre om kostnadene står i et rimelig forhold til effekten. Det samme spørsmålet bør stilles når vi diskuterer dieselavgiftene.
CO2-avgiften skal prise utslipp og gi insentiver til å redusere dem. Men dersom andre politiske tiltak også gjør fossil transport betydelig dyrere, bør vi se virkemidlene i sammenheng. Hvis nye kjøre- og hviletidsregler gjør langtransport vesentlig dyrere, skaper det i seg selv et økonomisk incentiv til å finne andre løsninger. Trenger vi da like sterke økonomiske virkemidler på toppen?
Vi ønsker å diskutere skatte- og avgiftsnivået. Men minst like viktig er det å se skatter og avgifter i sammenheng med kostnadene næringslivet påføres gjennom nye regler, rapporteringskrav og kontrollordninger. Alt dette er en del av den samlede belastningen på virksomhetene.
Les også: Sjarkfiskeren er en uunnværlig, verdiskapende bedriftseier på kysten
Påfører virksomhetene nye kostnader
Mange næringsdrivende opplever at virksomhetene sakte, men sikkert blir pålagt stadig flere oppgaver. Hver enkelt kan være begrunnet i noe fornuftig, men til sammen kan de utgjøre en betydelig kostnad – uten tilsvarende økonomisk gevinst.
Mange næringsdrivende har nok en følelse av å sakte bli kvalt av pålegg om nye oppgaver som gis med gode intensjoner, men som påfører virksomhetene nye kostnader uten tilsvarende økonomisk gevinst. God næringspolitikk handler om å holde hjulene i norsk økonomi i gang. Da må rammebetingelsene trekke i samme retning.
Norge er et spesielt land. Avstandene er store, transportbehovet er høyt, og mye av næringslivet består av små og mellomstore bedrifter. Mange har ikke en robust kapitalbase som gjør det enkelt å absorbere den ene kostnadsøkningen etter den andre.
Det er ikke sikkert at hver enkelt kostnadsøkning er urimelig. Men totalen kan bli urimelig. For næringslivet møter ikke reglene én og én. De møter summen av dem alle.
Ragnhild Skjævestad
Nestleder i SMB Norge
