Denne artikkelen er et utdrag av Ole Gjems-Onstads artikkel i Revisjon og Regnskap. Artikkelen trekker frem visse skjevheter i skattesystemet, hva som bør gjøres, og mer deprimerende, hva som sannsynligvis vil skje. For dem som er mindre interessert i skattepolitikk, men gjerne sparer noen skattekroner for seg og sine klienter, følger underveis noen skattetekniske råd.
Det er et sprik fra det offentliges andel på 61,9 % til skattenes andel av fastlandsøkonomien. De ligger i overkant av 40 %. Oljepengebruken forklarer eller finansierer spriket opp mot 61,9 %. Tallet 61,9 % er den mest handfaste understrekning av at Norges oljeækonomi kan romme en skjult forbannelse
Kartlegger ikke utflyttingen
Et tankekors er at visstnok ingen offentlige institusjoner forsøker å kartlegge denne utviklingen. Finansministeren og Finansdepartementet har nærmest benektet skatteflukten eller forsøkt å vri på den, Skatteutvalget (Torvik-utvalget) tok det ikke opp som et alvorlig problem og SSB og Norges Bank utreder den øyensynlig ikke. Ei heller har offentlige institusjoner med store ressurser og en unik tilgang på data satt i gang utredninger av omfanget og konsekvensene av salg av norske bedrifter til utlandet. Dette ser ut til å være et slags spesialfokus for Finansavisen og Kapital som gjør en engasjert jobb, men som ikke har i nærheten av den tilgangen på data som offentlige etater.
Les også: SMB Norge uenig med Kaski (SV)
Mer like, men fattigere
Tilhengere av formuesskatt har vist til forskning som konkluderer med at mer formuesskatt gir flere arbeidsplasser, og til og med mer sparing. Men kontraintuitive konklusjoner gjør ikke forskning mer sann, ei heller om den publiseres i anerkjente tidsskrifter.
Formuesskatten gir mer likhet, særlig når den tvinger personer til å flytte ut. For hver milliard som flyter ut, blir resten av befolkningen litt under 200 kroner likere. Samtidig blir det mindre til velferd, jf. budsjettutfordringene for Asker kommune etter at Kjell Inge Røkke flyttet til Sveits. De økonomiske konsekvensene av utflytting for kommuner og Norge som helhet viser at likhet ikke kan være et absolutt mål.
Myten om formuesskatten
Det er en myte både sosialistisk og ikke-sosialistisk side har hatt nytte av at formuesskatten ble redusert i løpet av Erna Solbergs regjeringstid.
I dag sier de som har kontakt med Erna Solbergs «løytnanter», at det insisteres på at det er umulig å fjerne formuesskatten fordi det ville gi 25 000 nullskattytere. Men nullskattyterbegrepet som brukes også av Solberg, er et falskt begrep. Ved alle beregninger av skattesatser for aksjonærer innregnes selskapsskatten. For å tydeliggjære at selskapsskatten rammer aksjonærene, kunne man ta andel selskapsskatt inn i skatteavregningen, bade som fastsatt skatt og betalt skatt. Dette er enkelt datateknisk selv om man for ikke-bærsnoterte selskaper kanskje måtte benytte fjorårets skatt (som ved formuesskatteberegningen). Man kan imidlertid spørre om Høyre-lederes insistering på nullskattyterargumentet egentlig er vikarierende og skjuler en mer sammensatt motvilje mot å fjerne formuesskatten.
Les også: SMB Norge sender klage til Europarådet
Skattedebatten opp av grøfta
All uroen rundt formuesskatten har fått norsk skattedebatt til å spore av. Vårt land står overfor store utfordringer med å omstille økonomien fra oljen. Til det trenger vi et skattesystem som stimulerer gründere og iverksettere, og ikke en formuesskatt som straffer dem som får det til.
Skattereglene er viktige rammefaktorer for dem som skal bygge fremtidens Norge. Politikerne bør alliere seg med dem som står i fronten for a skape fremtidens arbeidsplasser, og sammen med dem finne frem til skatteregler som gir vekst og fornyelse. Et viktig bidrag til den debatten, et tydelig signal om at vekst går foran ideologi og slagord, er å gjøre som de aller, aller fleste andre land: oppheve formuesskatten.
Saken først omtalt i Revisjon og Regnskap.
