Karl-Anders Grønland, styreleder i SMB Norge, advokat og styreleder i flere noterte og unoterte vekstselskaper belyser 4 punkter som er Norges største utfordringer for å bevare velstand i fremtiden.
1. Fraværet av langsiktige mål i den politiske debatten i Norge
Det er noe forunderlig over fraværet av å diskutere de overgripende store og langsiktige utfordringene i den politiske debatten om næringslivet i Norge. Norges langsiktige utfordring er jo å finne ut hva vi skal leve av når oljealderen er over som kan sikre at vi har den samme levestandarden i fremtiden når vi blir eldre og for de kommende generasjoner.
Ikke siden sosialøkonomen Jens Stoltenberg var statsminister den gangen Arbeiderpartiet var Norges største parti minnet oss gjentatte ganger om at det var noe som var viktigere enn Norges petroleumsressurser, andre naturressurser og oljefondet.
Til det nesten kjedsommelige repeterte han at det viktigste for å skape en større kake som kunne gi oss sosial trygghet var den norske befolkningens arbeidskraft, hjernekraft og skapervilje. Etter Stoltenberg har venstresidens politikere ikke med klare ord kunne uttale seg om hva vi skal leve av i fremtiden og som ikke er basert på statlige subsidier og statlig kapital.
Man lurer stadig vekk på hva som er dagens regjering og støttepartier hevder er det viktigste for fremtidens velstand på lengre sikt enn de to neste stortingsvalgene.
Les også: SMB Norge tar opp kampen for bemanningsforetakene og deres kunder
2. Oppfylles det langsiktige målet slik det uttrykkes av landets finansminister
Landets finansminister uttrykker i stort sett alle debatter at styrken i Norge og det vi skal leve av som det norske samfunnet er likhet, og at det dermed er likheten som skal bygge Norge i fremtiden.
Vedum gjør dette til tross for at forskjellene i Norge ofte er større enn i sammenlignbare land, også hvis man ikke tar med nordmenns indirekte eierandel i oljefondet (gjennom staten) som kan anslås til å utgjøre over 3 millioner kroner per innbygger.
Når det så gjelder likhet, velger jeg å regne med oljefondet som gjør at en småbarnsfamilie med mor, far og to barn har en andel av oljefondet som utgjør mer enn 12 millioner kroner som forvaltes av staten i stedet for familien selv. Hvis vi alle kan anses for å eie sin andel av denne formuen staten forvalter for oss så blir jo de fleste nordmenn relativt jevnstilte.
Spørsmålet blir da hvor mange arbeidsplasser har likhet skapt i det norske samfunnet? Har oljefondet som disponeres av Norges Bank på vegne av det norske folk skapt noen arbeidsplasser når kapitalen bare investeres i selskaper, eiendom og obligasjoner utenfor Norge?
Svaret på det spørsmålet er at utenom offentlig forvaltning med NAV, skattemyndigheter, Oljefondet og andre offentlige organer som skal omfordele velstand eller forvalte det norske folks verdier er det relativt få arbeidsplasser som er skapt gjennom denne likheten.
Norske bedrifter og gründere har snarere en konkurranseulempe enn en fordel i forhold til våre konkurrenter når det skal skapes arbeidsplasser. Gradvis forvitrer mulighetene til å utvikle velstanden i Norge gjennom svekket tilgang på kapital med mindre flertallet mener at nordmenn blir rikere ved å eie virksomheter utenfor Norge enn å satse på vår egen befolknings talenter og arbeidsinnsats.
3. Hva var det sosialdemokratiske idealet for økt velstand og levestandard før oljealderen?
Oljen forandret Norge på en måte som kort kan kalles «oljedoping». Før oljeinntektene ga store inntektsstrømmer var Norges velstand basert på ideen om at vi hovedsakelig ble rikere gjennom at vi i Norge skulle være mer effektive og drive mer lønnsomt enn i andre land.
Denne ideen var det ideologiske bakteppet bak dagens frontfagmodell. Økt velstand kunne dermed bare skapes gjennom et samspill mellom eiere, ansatte og en infrastruktur som gjorde Norge mer effektivt.
Arbeidsgiversiden skulle sørge for at eierne investerte i økt effektivitet og lønnsomhet, primært gjennom at de arbeidsplassene som skapte minst overskudd skulle automatiseres ut eller flyttes til lavkostland på grunn av lønnskostnadene. På denne måten kunne arbeidstagere forvente nye arbeidsplasser hvor arbeidet ga større effektivitet enn de arbeidsplassene som ble borte. Ved at Norge tiltrakk seg de arbeidsplassene som ga mest effektiv avkastning ville velstanden bli større og alle ville bli rikere.
Statens oppgave var å tilrettelegge for investeringer primært fra Norge, men også fra utlandet gjennom å ha en forutsigbarhet og gode rammevilkår. Rammevilkår gjaldt ikke bare arbeidsmiljølovgivning, som at det i Norge generelt er enklere og billigere å redusere antall ansatte enn det er i mange konkurrerende land i Europa. Eller for den saks skyld India. Gjennom at det offentlige tok ansvaret når man mistet jobben og skulle sørge for at de raskt skulle ha muligheten til å kunne få en ny jobb som var like godt betalt.
De tidligere sosialdemokratiske ideologiske føringene som alle partier har sluttet seg til, inkludert Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, bidro til at nordmenn frem til for ca 10 år siden hadde reallønnsvekst.
For å illustrere hvor langt unna denne målsetning landet har beveget seg, bør det være nok å vise til den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften dagens regjering innførte for å sørge for at det ble mer lønnsomt å skape lavtlønte arbeidsplasser enn arbeidsplasser som betaler bedre.
Selv om det kanskje skjer et gledelig tilbaketog neste år for den ekstraordinære arbeidsgiveravgiften, så er det likevel vanskeligere å tenke seg et klarere ideologisk brudd med det som arbeiderbevegelsen sammen med høyresiden i norsk politikk stod for når landet ble bygget under Gerhardsen og andre tidligere statsministere er det vanskelig å se for seg.
Tidligere næringsminister Jan Christian Vestre har i sine taler sagt at dette fortsatt er målsetningen. Utfordringen er imidlertid at det ikke oppleves slik lenger av næringsdrivende.
Gründere, bedrifter og eiere flytter ut av Norge og ikke til Norge slik situasjonen hadde vært hvis man trodde at Norge skulle være det beste gründerlandet og landet for å skalere virksomheter.
Dessverre gjelder dette i økende grad for utflytting der de godt betalte kompetansearbeidsplassene er eller forventes skapt og ikke som tidligere lavtlønnsarbeidsplassene var de som ble flyttet ut av Norge. Dette er noe fundamentalt nytt i Norge.
Spørsmålet er om vi skjønner dette før det er for sent, hvis det ikke allerede er skapt en så stor politisk mistillit fra de som investerer både fra Norge og utenfor Norge?
Dette gjelder helt uavhengig av om statsminister og finansminister mener den midlertidige arbeidsgiveravgiften har vært en suksess fordi høytlønnede ikke ble arbeidsledige, som omtalt i DN og E24 8.mai. Poenget med å skape flere høytlønnede for å øke levestandarden var jo ikke å skape status quo, men heller å søke at det ble færre lavtlønnete arbeidsplasser gjennom en økning av antallet høytlønnete arbeidsplasser.
Les også: Tydelige forventninger til næringsminister Myrseth
4. Er det vanskelig å oppnå målsetningen om likhet?
Det er sjelden vanskelig å kunne skape likhet. Det er bare å innføre eller øke nye skatter på de rikeste. Man behøver ikke å gå så langt som til kommunistiske autoritære regimer hvor alt beslaglegges med en gang.
Den stadig økende formuesskatten og stadig økt progressive skatter eksempler med samme virkning, selv om det skjer litt mer gradvis og dermed kan motvirkes av økonomiske motkrefter slik Thomas Piketty har illustrert gjennom sine bøker.
Utfordringen er jo at da kan jo noen flytte ut av Norge. Dette kan oppleves urettferdig all den tid 55-57 % av inntektsskattene betales av 20 % og 10 % betaler 38 % av inntektsskattene. En enkel utregning medfører derfor at hvis de 10 % rikeste inntektsskatteyterne flyttet ut måtte inntektsskattene for de gjenværende økes med rundt 60 %.
Andelen av hva de som betales av skatter blir enda skjevere hvis du tar med formuesskatten av naturlige grunner.
Siden de som betaler mest skatt sjeldent benytter seg av velferdsstatens tilbud og tjenester i større grad enn de som betaler minst skatt, så blir det jo urettferdig når de som betaler mest skatt drar og overlater enn større del av regninga til de som blir igjen.
Bare se på utfordringene for eksempel Asker kommune har fått som følge av at noen få rike har flyttet uten at kommunens utgifter har gått tilsvarende ned.
Motsetningen er Bø kommune hvor til og med Rødts kommunestyrerepresentant syntes det var lurt å stemme for en redusert formuesskatt for å få mer inntektsskatt.
Historien gir oss svar på hvordan man sikrer at de som drar ikke reiser fra skatteregningen. Dette har historisk oftest skjedd i land hvor det hevdes at verdiskapning skyldes samfunnet du kommer fra mer enn deg selv.
Man behøver ikke i denne sammenheng gå lenger sør enn til Tyskland for å se hvor galt dette kan gå.
I det nasjonalsosialistiske riket ledet av Hitler hadde Tyskland en exit-skatt på 65 %. En skatt som ble enda høyere for øst-tyskere etter at kommunistene overtok og gjorde det tilnærmet umulig å ta med seg noe mer enn det man kunne ta med seg når man hoppet over muren.
Spørsmålet blir da om befolkningen i noen av disse landene ble rikere som følge av en slik skattepolitikk basert på slagord om at det du har skapt skylder du nasjonen og ikke deg selv.
De fleste av oss husker i hvert fall at levestandarden var bedre i Vest-Tyskland enn i Øst-Tyskland, selv om forskjellen ikke er like stor som mellom Sør-Korea og Nord-Korea som kan tjene som illustrasjoner på land med ulike holdninger om hva som er statens og privates eiendom.
I motsatt retning behøver når det gjelder eksempler på land som har gått enda lengre enn Bø kommune å dra til Sverige hvor man fjernet formuesskatten og reduserte inntektsskatten for de største skattebetalerne. Resultatet er blant annet at svenskene har skapt langt flere teknologibedrifter og industribedrifter som ikke bare er i all vesentlighet basert på naturressurser, men i stedet menneskelig innsats og privat kapital.
Det kan også illustreres ved at de internasjonale finansmiljøene låner penger billigere til Sverige til tross for at de har stor utenlandsgjeld samtidig som de mangler et oljefond og har langt lavere inntekter fra naturressurser som de bare kan pumpe opp offentlige budsjetter med. Hvis det finnes andre forklaringer enn at dette har med en vurdering av en på lang sikt uheldig politisk ledelse og risiko uten et fremtidsprosjekt som også skaper optimisme og tiltro både i Norge så vel som internasjonalt, er jeg interessert i å høre hypotesene.
Jeg håper at flere andre deler ønske om at vi får flere politikere som tenker mer enn et eller to valg fremover i tid med økt livs- og levestandard som målet for den norske befolkningen. I så fall kan vi kanskje sørge for at det skapes en politisk debatt utfra hva som er den norske befolkningens langsiktige interesse.
