Av Nicolay Skarning, advokat (H)
LO har påvirket norsk arbeidsliv på en meget viktig og god måte i hele etterkrigstiden. Men nå har reformiveren i LO kokt fullstendig over i gledesrusen over stortingsvalget i fjor. Med ny regjering på plass i oktober 2021, og egen statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har LO satt i gang store endringer i arbeidsmiljøloven i ekspressfart fra desember 2021.
Store endringer i arbeidsmiljøloven på få måneder
Fjerning av retten til midlertidig ansettelse i ett år, kollektiv søksmålsrett mot norske arbeidsgivere, forbud mot bemanningsbyråer ved midlertidig behov, styrking av retten til heltid, utvidelse av arbeidstakerbegrepet og fortrinnsrett til stilling i konsern ved nedbemanninger. Alt dette i løpet av et år til stor fortvilelse for en samlet arbeidsgiverside, som er den part som skal ta byrdene med alle lovendringene.
Med sine 620.000 yrkesaktive medlemmer, 25 % av den norske arbeidsstyrken, er LO kommet i posisjon til å endre arbeidsmiljøloven helt etter eget behov, bl.a. for å få flere medlemmer, flere tariffavtaler og mer makt.
Og LOs medlemmer, hvis de er i jobb, blir tatt godt vare på, likevel slik at kostbare reformer vil holde lønningene nede.
Den nye norske diktatmodellen
«The Winner Takes it All», synger Abba. Det passer godt som et uttrykk for LO’s posisjon etter ny regjering fra oktober i fjor: en samlet arbeidsgiverside, som er de som skal betale for alle endringene, har protestert mot tsunamien av lovendringer på arbeidslivsfeltet i år. Men de står helt uten innflytelse, og opposisjonen på Stortinget kan heller intet gjøre.
En ny norsk modell er gjeninnført: en part i arbeidslivet dikterer alle de andre. Lederne av Unio og YS har beklaget seg over at de ikke blir prioritert på samme vis som LO (NRK 4.11). Akademikerne har protestert mot et par av de nye lovforslagene om kollektive søksmålsrett og innleieforbudet. Men LOs endringer vil tross alt tjene alle fagforeningene.
Taperne er ansatte som ønsker fleksibilitet, næringslivets fleksibilitet og konkurranseevne og de som står utenfor arbeidslivet: det blir enda vanskeligere å komme inn i arbeidslivet for folk med huller i CV-en, funksjonshemmede og innvandrere fordi risikoen ved å ansette økes fra et allerede høyt risikonivå (se om retten til å stå i stilling, nedenfor).
Andre virkninger og angrepet på den personlige frihet
Den kollektive søksmålsretten gir fagforeningene mulighet for å saksøke arbeidsgiverne for påstått ulovlig innleie uten at de ansatte eller medlemmene ønsker det. Dermed kan fagpolitiske søksmål kjøres av LO-forbundene sentralt uansett om bedriften rammes hardt.
Forbudet mot innleie av personell ved midlertidig behov, rammer bemanningsbransjen hardt, bl.a. seriøse aktører som Manpower og Adecco. Det skaper usikkerhet for alle de 70.000 ansatte i denne bransjen.
LO vil at alle skal være fast ansatt i hele stillinger. Det er et godt utgangspunkt, men det passer ikke for alle. En undersøkelse hos SSB 6.9.17 viste at 40 % av de midlertidig ansatte ikke ønsket fast jobb. Tallene er formodentlig enda høyere for dem som arbeider i bemanningsbyråer og ønsker fleksibilitet. Dette er folk som snakkes ned av LO, men som får opplæring i bemanningsbyråene, tar med seg erfaring fra arbeidsplass til arbeidsplass, og dermed øker kompetansen hos seg selv og dit de kommer.
LO innfører nå en presumsjonsregel om at man er arbeidstaker om ikke annet kan bevises. Det betyr at folk som ikke ønsker å være arbeidstaker, blir tvunget inn i en slik type underordningskontrakt. Mange selvstendige oppdragstakere vet at man kan få dobbel godtgjørelse om man ikke er ansatt fordi arbeidsgiveransvaret koster veldig mye. Tryggheten koster dyrt, og det er egentlig arbeidstaker som betaler denne «forsikringspremien». Derfor ønsker mange heller å arbeide for seg selv, og foretrekker å ikke underlegges en arbeidsgivers styringsrett.
Fast arbeidsforhold er det beste for de aller fleste. Det har LO helt rett i. Men LO vil presse alle inn i arbeidsgiver-arbeidstaker-modellen. Det blir galt, og det er et angrep på folks personlige frihet.
Grunnloven § 110 åpner for at ikke alle må være fast ansatt når den sier: «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring» (uthevet av meg). Det er i tråd med mange nordmenns og gründernes ønsker.
Den særnorske retten til å stå i stilling med lønn i to år etter en fullt ut saklig oppsigelse
LO fikk i 1977 inn i arbeidsmiljøloven at arbeidstaker skulle har rett til å stå i stilling ved søksmål helt frem til rettskraftig dom, selv om oppsigelsen er fullt ut saklig, dvs. en periode på et par år. Norge er så vidt vites eneste land i verden med en slik regel, inspirert av en mer begrenset regel i Sverige, som nå er tatt bort. Dette er en ganske farlig regel for mange arbeidsgivere, ikke minst fordi den står ekstra sterkt ved nedbemanninger.
En bedrift som går med underskudd og må nedbemanne, og som møter søksmål fra de ansatte, kan, hvis de ansatte eller fagforeningene vil, bli tvunget til å beholde de ansatte i sine stillinger et par år uten å ha bruk fra dem. Det medfører en kostnadsrisiko på en til to millioner kroner pr. oppsagt ansatt. Det er heller ikke lov å permittere ansatte som står i stilling (ja, du leste riktig).
LOs oppdemmede reformiver er forståelig og naturlig, selv om den er noe overdrevet og litt for ivrig etter åtte år med Erna.
Problemet er ikke LO, men at deres krav bare kjøres igjennom regjering og storting uten at andre viktige hensyn eller andre grupper i samfunnet tas hensyn til.
Dette innlegget ble først publisert i Dagens Perspektiv 5. desember 2022. Skarning har bistått SMB Norge og Norges Gründerforening som partshjelp i den såkalte «Ramme gård-saken».
