Små og mellomstore bedrifter over hele landet opplever et stadig større gap mellom sin egen økonomiske virkelighet og premissene som legges til grunn i norsk lønnsdannelse. Ifølge SMB Norges sjeføkonom er tiden moden for å diskutere om dagens frontfagsmodell fortsatt treffer bredden av norsk næringsliv.
Etter flere innlegg fra akademikere og andre eksperter om frontfaget og makromodeller føles det viktig å fortelle om hva som faktisk skjer i virkeligheten. Jeg tenker på hverdagen i vanlige bedrifter som ikke tjener store penger på høye energipriser eller enorm våpeneksport i en urolig verden.
Gjennom snart ett år som sjeføkonom i SMB Norge har jeg snakket med dyktige ledere i små og mellomstore bedrifter og hørt hva om deres hverdag der ute. Målet deres er ikke å sikre seg markedsandeler i USA eller India via Innovasjon Norge.
Målet er få bedriften til å overleve i år og neste år uten å måtte si opp ansatte eller halvere sin egen lønn. Det gjelder å holde boliglånet nede og ikke ta opp dyre, kortsiktige lån. Forskjellene mellom store eksportkonsern og normale bedrifter er blitt ekstreme.
Les også: SMB-dagen: Kampen for hverdagsnæringslivet
Vi må spørre oss om hvordan lønnsdannelsen ble i forhold til intensjonen. Det startet med et praktisk mål om at hvis konkurranseutsatt sektor tåler lønnsveksten til norske industriarbeidere, så skal alle næringer og offentlig ansatte skal få omtrent det samme. Det fungerte bra relativt bra for 20 år siden da industrilønningene var 50 prosent høyere enn våre konkurrentland og kronen var 7,50 kr mot euro.
I dag er staten svært rik, våre eksportnæringer er konkurransedyktige og vi har fått en stor sjømatnæring i tillegg til olje og gass. Vi har fremdeles en kraftkrevende metallindustri og har nylig fått også en raskt voksende våpeneksport.
Norge er dermed i en veldig heldig situasjon. Men kostnadsnivået med lønninger, renter, husleier og dyr import knekker mange små og mellomstore bedrifter.
De mest lønnsomme bedriftene setter standard for alle oss andre. Konkurser øker, men det er mer stabilt sideleie mange steder.
Det er at det er på høy tid at både regjeringen og LO våkner. Det går greit i norsk økonomi i gjennomsnitt. En grunn er at én av tre jobber i stat eller kommune. Veldig mange flere jobber indirekte i det offentlige hvis vi også tar med de deleide statsselskapene og alle som får en sjekk på statsbudsjettet.
Er det noen som tror at en vanlig bedrift med åtte ansatte kan bruke mye tid på søknader til Innovasjon Norge eller Forskningsrådet?
Hvem får fordeler av satsinger på havvind og skipstunnel? Det kommer ringvirkninger nedover til grupper av småbedrifter, men hovedvirkningen er at de store drar ifra.
Les også: Stortinget strammer inn utredningsinstruksen
Gjennomsnittslønnen i Norge er nå nesten 750.000 kroner, ifølge SSB. Hvor mange bedrifter uten enorm eksportbonus eller staten i ryggen kan betale for det? Kanskje advokatene, kommunikasjonsbransjen og deler av teknologibransjen. Og så har vi en statsminister som står på tv og sier at lønnsveksten er høyere enn prisveksten for nordmenn flest. Det er så provoserende – og det gjelder jo ikke alle.
Mange er ikke organisert. Mange er i utenforskapet siden minstelønnen er høy. Mange eiere tar egen lønn ned i lange perioder og trygger de ansatte så godt som mulig.
Arbeidsledigheten er i dag 4,8 prosent ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse i mai. Og nå kommer KI-effekter inn med sine virkninger på etterspørsel etter arbeidskraft.
De sentrale lønnstilleggene er blitt skyhøye de senere år. Frontfaget er bare en norm og skal være rådgivende. Ikke mange vet det.
Terje Strøm
Sjeføkonom i SMB Norge
