Dersom problemet er treg saksbehandling eller forsinkede utbetalinger, er det staten som er riktig adressat – ikke arbeidsgiverne.
Partene i arbeidslivet forhandler om lønn og arbeidsvilkår – men det finnes klare grenser for hva det lovlig kan streikes om. Forskuttering av sykepenger ligger i utgangspunktet i randsonen av hva det tradisjonelt streikes for.
Likevel endte oppgjøret mellom LO og Norsk Industri (NHO) med at medlemsbedriftene nå skal forskuttere sykepenger i fire måneder. Begrunnelsen fra arbeidsgiversiden er talende: De antok at kostnaden ved streik ville bli langt høyere enn kostnaden ved å gi etter.
Det er et oppsiktsvekkende premiss – særlig dersom streikegrunnlaget i utgangspunktet var svakt.
Les også: Ny rekonstruksjonslov kan stenge småbedrifter ute
130 millioner kroner utbetalt
I en debatt nylig beskrev André Schreiner i Clarion Hotel hva slike ordninger faktisk innebærer i praksis. Etter lokale forhandlinger har de forskuttert sykepenger i tre år. Resultatet: 130 millioner kroner utbetalt, hvorav rundt 10 prosent aldri ble refundert. Samtidig krever ordningen betydelige administrative ressurser – med dedikerte ansatte både sentralt og ute på hvert hotell.
Dette er ikke småpenger. Og det er ikke små administrative byrder.
For store konsern kan dette håndteres. For små og mellomstore bedrifter er situasjonen en helt annen. Norsk Industri har i realiteten forhandlet frem en ordning mange av sine medlemsbedrifter ikke er i stand til å bære.
Det grunnleggende spørsmålet er derfor: Var dette nødvendig?
Kollektive forhandlingssystem
Lovlig streik i Norge er strengt regulert. Etter Arbeidstvistloven må en streik knytte seg til en interessetvist – altså uenighet om lønn, arbeidstid, pensjon eller andre arbeidsvilkår i tariffavtalen. Dette er kjernen i det kollektive forhandlingssystemet.
Politiske streiker står i en annen kategori. De kan brukes for å markere synspunkter overfor myndighetene, men er kortvarige – normalt begrenset til noen timer – og retter seg ikke mot arbeidsgiver som motpart.
Utbetaling av sykepenger er en statlig oppgave, forvaltet av Nav. Dersom problemet er treg saksbehandling eller forsinkede utbetalinger, er det staten som er riktig adressat – ikke arbeidsgiverne.
Før årets oppgjør inneholdt ikke Industrioverenskomsten noen generell plikt til å forskuttere sykepenger utover arbeidsgiverperioden på 16 dager. Kravet ble først introdusert i hovedoppgjøret i 2026 – og akseptert i meklingen.
Det betyr at dette ikke var en etablert del av tariffavtalen. Spørsmålet er da om det i det hele tatt var et lovlig streiketema i utgangspunktet.
Mye taler for at det ikke var et slikt tema.
Les også: Bedriftene må finansiere statens treghet
Politisk streik
Dersom en streik primært har som formål å presse frem endringer i statlige ordninger eller kompensere for svakheter i offentlig forvaltning, beveger man seg i retning av en politisk streik. Og slike streiker har klare begrensninger – både i varighet og i virkemiddelbruk.
Likevel fikk LO gjennomslag i meklingen.
Resultatet er at en ordning som i utgangspunktet lå utenfor arbeidsgivers kontroll, nå er gjort til en tariffestet forpliktelse. Dermed endres også spillereglene: Fremover kan dette bli et legitimt streiketema i senere oppgjør, med krav om ytterligere utvidelser.
Det er en betydelig forskyvning av ansvar – fra stat til arbeidsgiver.
Norsk Industri valgte å gi etter for det de oppfattet som et streikepress. I realiteten kan de ha akseptert et premiss som vanskelig kunne vært håndhevet gjennom en langvarig, lovlig streik. De kunne valgt å stå løpet, utfordre grunnlaget for streik og sendt presset tilbake til staten – men valgte i stedet å ta ansvaret selv.
Ved å akseptere kravet gjorde de en midlertidig bekymring til en permanent forpliktelse. I stedet for å begrense kostnader og ansvar, har de institusjonalisert kostnadene og ansvaret – og plassert dem hos egne medlemsbedrifter.
Ragnhild Skjævestad
Første nestleder i SMB Norge
